Historie og identitet
 

Opprinnelse

Området Møllenberg, Kirkesletten og Rosenborg omtales idag ofte kun som Møllenberg, selv om det er Rosenborg som utgjør det største av de tre områdene. Møllenberg er en fremspringende bergknaus vest for Kristiansten festning, hvor det stod en vindmølle på 1600-tallet. Berget ble oppkalt etter denne møllen, som er av merket på Nauclers kart fra 1658. Cicignon tegnet en skanse her, og Møllenberg skanse ble oppført i 1695. Skansen ble nedlagt 1816, da Trondheim ble nedlagt som festningsby. Navnet Møllenberg ble deretter brukt om boligområdene som vokste frem nordøst for berget. Nordøstover fra dette platået tillot man nå en tilsvarende bebyggelse som på Bakklandet å vokse frem i to parallelle rekker. Innflytterne her kom i stor grad fra landsbygda, hvor den økende effektiviseringen i landbruket stadig minsket behovet for arbeidskraft. Den begynnende industrialiseringen i Trondheim startet forflytningen av arbeidskraft fra bygda til byen.

De nye husene var satt opp av det man hadde for hånden, og i første omgang lite preget av tidstypiske stilretninger. Etterhvert som bygningene ble panelt, fikk de fleste stiltrekk fra empiren, den nyklassiske stilretning som dominerte arkitekturen fra slutten av 1700-tallet. Husene var små, i en til to etasjer, og de var lagt i rekke på nedre side av tilstøtende vei. Når flere slike rekker ble lagt parallelt, fikk man et grønt belte mellom husrekkene som fungerte som absorbent for avfall og gjødsel. Her kunne man ha kjøkkenhage og noen husdyr.

De to første husrekkene ble kalt Øvre- og Nedre Møllenberg, og løp frem til vegen fra søndre fergested (Bakke bro/Bakkegata) og opp mot festningen. Området Møllenberg var altså opprinnelig begrenset til sør for Bakkegata. Slik uregulert bebyggelse var et landsomfattende trekk i den økonomiske utvikling i tiden, og særlig de større byene følte denne plutselige, og ofte vilkårlige, byveksten som noe man måtte få kontroll over. Derfor kom i 1845, den første norske bygningslov. I 1847 ble Bakklandet lagt under Trondheim by’s grenser for å få bedre kontroll med byveksten her. Omkring midten av 1800-tallet gjorde industrien for alvor sitt inntog i Trondheim. Fabrikken ved Nidelven, Teglverket på Bakklandet og reperbanen på Bakkestranden, ble etablert på østbredden av elven. En stadig strøm av arbeidsfolk fra distriktene, økte behovet for nye boliger. Bakklandet opplevde en storhetstid. Som en fortsettelse av veksten på Bakklandet ble bebyggelsen på Kirkesletten reist bak Bakke kirke og frem mot bekken der Nonnegata nå går.

Bygningsloven av 1845 satte rutenettplan som krav ved ny byvekst, og det nye området ble bygget ut i kvartaler med brede, parallelle og vinkelrett kryssende boliggater i henhold til loven. Husene her var større enn de første Møllenberghusene, som regel i 2 etasjer med større etasjehøyde og ofte med beboelsesrom på loft. Utbyggerne på Kirkesletten var i stor grad lav og midlere borgerstand. Det ble nå vanlig å reise en større, separat bakgård motstående for hovedhuset på tomten. Disse bakgårdene inneholdt i hovedsak boder og rom for husdyr og avtrede, og i mindre grad beboelsesrom.

Etter de store bybrannene i Trondheim i 1841 og 1842, ble det meste av gjenoppbyggingen i Midtbyen gjennomført i empirestil, som også satte sitt tydelige preg på Kirkesletten. Empirestilen brukte 30-34 graders takvinkel, som var bevisst lavere enn takreisningen på den tidlige Møllenbergbebyggelsen. Dette ble gjort for å gi bygningene et lettere uttrykk. Et annet karaktertrekk ved denne stilretningen var to-rams vinduer med tre høyreiste glassfelt i hver ramme , og stående profilert tømmermannspanel som utvendig kledning. På andre halvdel av 1800-tallet var teknikken med glassfremstilling blitt så forbedret at man nå kunne redusere sprosseoppdelingen av vinduene ytterligere. T-postvinduet ble etterhvert også mye brukt i Kirkeslettebebyggelsen. En del av T-postvariantene i denne bebyggelsen skriver seg fra senere vindusutskiftinger. Denne historiske forbedringen kan man ofte se ved at bakgårdene har beholdt husets eldste vinduer, mens hovedhuset mot bakgård har senere empirevinduer og mot gate nye T-postvinduer.

Maskinell høvling og profilering av panel åpnet mulighetene for rikere detaljering av fasadene, også med liggende panel og rikt utskårne vindusomramninger og portaler. De mest velhavende av utbyggerne, feks langs Bakkegata og Kirkegata, kunne koste på seg liggende panel og rikt utskårne vindusomramninger og portaler. Kirkeslettenbebyggelsen fikk på denne måten en nokså blandet uttrykksform. Det var gjerne småborgere som eide og bebodde husene, og som leide ut overskuddsareal til arbeidende. Fra 1875 kom en lavkonjunktur i det trondheimske næringsliv som varte til slutten av 1880-årene. Dette skyldtes dels oversatsing og for store varelagre hos handelsstanden, samt dels økende konkurranse for industrien, særlig fra Christiania (Oslo). I denne perioden lå den planmessige boligutbyggingen i Østbyen helt nede, mens det på Lademoen i strøket rundt Strandveien fant sted en uregulert boligreisning avog for de lavest stilte i samfunnet.

Kommunen hadde samtidig en meget virksom periode med utbygging av vannverk og vannforsyning, elverk, veier og jernbane. Dette betød nok en viss demping av virkningene av lavkonjunkturen. Statsingeniør Dahls havne- og jernbaneanlegg stod ferdig i 1884, samme år som byggingen av Bakke bro startet. Året 1884 var også viktig for den videre boligreisningen i Østbyen. Advokat Bugge og ingeniør Weidemann kjøpte opp eiendommen Rosenborg rimelig etter proprietær Rosenvinges dødsbo. Området langs fjorden ble overdratt til det nystartede Trondheim mekaniske verksted, mens jordene ovenfor ble utlagt til boligformål. I 1890 begynte utbyggingen av TMV, som sammen med en generell bedring for det trondheimske næringsliv satte fart i boligbyggingen på Rosenborg.

I Midtbyen var murtvang innført i 1845, mens man ennå fikk bygge i tre på Rosenborg. Dette betød rimeligere hus enn i Midtbyen, og det ble i stor grad småborgere, små næringsdrivende og akademikere som her kunne skaffe seg romslige og standsmessige bygårder til en overkommelig pris. Området ble på samme måte som på Kirkesletten stukket ut i et strengt rutenettsmønster, bare enda mer ensartet i kvartalsoppbyggingen. Bygningslovens bokstav ble tøyd så langt som mulig med henblikk på tett utbygging. Hver eiendom hadde hovedbygning mot gate og bakgård inne i kvartalet. Halvdelen eller mer av bakgården var utnyttet til boliger, resten boder. Byggmestrene som reiste gårdene bygget dem stort sett over samme lest, basert på typetegninger utarbeidet av tollbodsformann Rinnan. De var i 2 og 3 etasjer med kjeller og loft. De store etasjehøydene, proporsjonene og detaljeringen viser tydelig påvirkning av sveitserstilen. Dette var masseproduserte bygninger med maskinell fremstilling av de vesentligste detaljene og komponentene i fasaden. Bebyggelsen har på denne bakgrunn et enhetlig preg, men er likevel rikt variert i dekor. Huseierne bodde oftest i 2.etasje i forgård, mens resten av forgård, bakgård og boligrom på loft og i kjeller raskt ble overfylt av arbeidsfolk. Likevel kan man ikke si at området var noe enhetlig arbeiderstrøk. Det var karakterisert av en blanding av boliger og mindre næringsvirksomhet/butikker som gav området et variert preg. Brede gater og trebeplantning var i tillegg med på å skape trivsel.

I 1921 sto hovedbygningen på Bispehaugen Skole ferdig, les om i dette Adressas artikkel fra september 2018.

For en god stemningbeskrivelse fra Møllenbergs yngre dager, kan vi anbefale å lese Stein Thues intervju med en eldre beboer, fra 1972.

Øvre og Nedre Rosenborg

I 1899 brant store deler av kvartalet Kirkegata - Innherredsveien - Nedre Møllenberg gate - Gamle Kongevei. Murtvangen ble etter dette også gjort gjeldende for Østbyen. Helt frem til 1920-årene var Weidemannsvei øvre grense for Rosenborgbebyggelsen. Øvre Rosenborg og Rosenborgsletta hadde frem til da vært jordbruksland. Like før første verdenskrig hadde arkitekt Sverre Pedersen vært med på å vinne konkurransen om en overordnet byplan for Trondheim. De gryende funksjonalistiske idealene begynte nå etterhvert å fortrenge det gamle rutenettsprinsippet i byutviklingen.

I Sverre Pedersens byplan ble gjenværende arealer på Nedre Rosenborg lagt ut til arbeider-kasserner som åpen karrebebyggelse i 4 etasjer, mens Øvre Rosenborg ble planlagt med aksialt anlagt 1- og 2-mannsboliger som “hagebybebyggelse” omkring sentral skole, idrettsplass og kirke. Dette var de nye idealer som skulle prege så mye av den videre utbyggingen i Trondheim, samtidig som det betegnet slutten på den karakteristiske rutenettsutbyggingen. (Tekst hentet fra Trondheim Kommunes 'Veileder for Møllenberg, Rosenborg og Kirkesletten')

Les mere om byplanlegger og arkitekt Sverre Pedersen her, og om hans 'strategier for en forebyggende og helsefremmende byplanlegging'  her

Årene etter krigen

På 1960- og 1970-tallet gikk befolkningen i de gamle bydelene dramatisk ned. Og fra 1970 og utover ble mange av 1800-tallets trehus på Møllenberg og Rosenborg modernisert og ombygget. De gamle vinduene skiftes i stor stil ut med 'husmorvinduer', og originalt panel og detaljering må mange steder vike for nye og enklere varianter. En stor del av boligmassen er eid av kommunen, og leies ut som sosiale boliger.

På 70-tallet forelå det planer om en ny innfartsvei (Bakklandstangenten) som skulle passere igjennom trehusmiljøet på Møllenberg og over Bakklandet. Sterke protester fra engasjerte beboere, studenter og arkitekter, fører til at prosjektet blir skrinlagt, og store deler av Møllenberg og Bakklandet reddes fra sanering. Etter et lettelsens sukk blir Møllenberg og Rosenborg i 1980-årene et attraktiv sted for barnefamilier. Rimelige og sentrumsnære boliger lokker på ny. Og mens husene tidligere var trangbodde, med flere familier som ofte strevde med å få endene til å møtes, har man etter hvert fått bedre økonomi. I mange hus blir flere eldre leiligheter slått sammen til større enheter, og restaurering og tilbakeføring brer om seg. Et positivt samarbeid med kommunen resulterer dessuten i både gatetun, lekeplasser og en bedre opparbeiding av gate- og parkarealer. Dette er også tiåret hvor man får på plass en verneplan for det sammenhengende trehusmiljøet på Møllenberg, Rosenborg og Kirkesletten.

Dagens situasjon

Fra nittitallet og frem til i dag har bydelen i økende grad blitt hjem for byens mange studenter. Og i den sammenheng, offer for en voldsom boligspekulasjon. For mange av husene har det fra 70-tallet og frem til nå gått fra vondt til verre. Etter flere opp- og nedturer preges bydelen nå delvis av forsømmelse og villet forfall. Nesten all næringsvirksomhet har forsvunnet, og vi trenger sårt å finne tilbake til en lokal identitet og stolthet igjen. Heldigvis finnes det lyspunkter. Vi i velforeningen opplever å bli hørt av både media, kommunen og den jevne beboer. De fleste er enige om at det trengs en snuoperasjon. Vi ser samtidig tendenser til en ny kjærlighet for de gamle husene. Gårdeiere som bruker profesjonelle når de skal finne nye farger til huset sitt. Unge idealister som tilbakefører ned til minste detalj. Og kommunen som i disse dager setter sitt designprogram for nytt gategulv i bydelen ut i livet. Bla. i Rosenborggata og Kirkegata. Vi håper på enda mere medvind, og vil jobbe for en trivelig, vital og vakker bydel for både beboere og besøkende.

- Den 21. Juni 2018 vedtar Bystyret med stort flertall å endre kommuneplanen slik at det nå må søkes om å få gjort om boliger til hybler i Trondheim. Endringen skal gjelde boligområdene Rosenborg, Møllenberg, Singsaker, Kalvskinnet, Øya, Bakklandet og eventuelle andre områder som er truet av sterk hyblifisering. Mye skade er allerede gjort på bygningsmassen, og utviklingen stanser ikke umiddelbart. Men på sikt kan dette bli et viktig verktøy for å hindre ytterligere spekulasjon og forslumming av bydelen, samt i andre bydeler med tilsvarende tendenser. En stor takk til Erling Moe (V) som fremmet forslaget, og til de i Bystyret som var med på å ta en (over)moden beslutning.

..og det er ikke for sent :)